I år 1900 var det kinesiske keiserdømmet i ferd med å gå i oppløsning. Stadig flere offiserer, byråkrater og studenter gikk sammen for å styrte Qing-dynastiet og innføre republikk.

I 1911 abdiserte Kinas siste keiser, og republikken Kina ble opprettet. Dette betød likevel ikke stabilitet. Etter bare seks år ble regjeringen i Beijing utfordret av grupperinger som opprettet en regjering i Guangzhou sør i Kina. Disse grupperingene, med Nasjonalistpartiet i spissen, nedkjempet Beijing-regjeringen og utnevnte Nanjing som hovedstad.

Bilde: Engelsk kart over Den lange marsjen. Hentet fra Wikimedia Commons.

Mens Nasjonalistpartiet tidlig på 1920-tallet hadde vært alliert med det kinesiske kommunistpartiet, brøt det ut væpnet konflikt mellom dem i 1927. Kommunistpartiets væpnede styrker ble drevet på flukt og flyktet fra det sørøstlige Kina til det nordvestlige Kina. Dette er kjent som Den lange marsjen. Frem mot 1950, kun avbrutt av samarbeid under krigen mot Japan, utkjempet nasjonalistene og kommunistene en borgerkrig for å oppnå endelig kontroll over Kina. I 1949 erklærte Kommunistpartiet opprettelsen av Folkerepublikken Kina, mens nasjonalistene flyktet til Taiwan og erklærte Taipei som ny hovedstad i Republikken Kina. Begge partene hevdet at de representerte hele Kina. Borgerkrigen endte året etter da Kommunistpartiet, med Mao Zedong i spissen, tok kontroll over hele fastlands-Kina.

Bilde: Soldat foran bildet av Mao Zedong ved den Forbudte By i Beijing.

Repetisjonsoppgaver

Litteratur:  ”Vilde svaner”

Neste: "Historie VIII - Konflikter 1945-1990"
Forrige: "Historie VI – Japan 1900-1945"

<<Tilbake til oversiktside "Historie"
<<Tilbake til forsiden

Om forfatteren:

Audun Reiby er informasjonsrådgiver ved Den norske Atlanterhavskomité. Han har USA og Kina som fagområder og har tidligere forsket på bl.a. amerikansk Kina-politikk, samt kinesiske sosiale medier. Han er redaktør for undervisningspakken «Øst-Asia-pakken».