Etter den kalde krigens slutt antok mange analytikere at demokrati og markedsøkonomi ville bli stadig mer utbredt. Som et resultat av denne tankegangen ville også forholdene mellom landene bli mer fredfylt. Andre analytikere hevdet at Asia nå ikke bare ville bli et sentrum for økonomisk og vitenskapelig utvikling, men også for fremtidens konflikter.

Det ble snart klart at de autoritære regimene i Øst-Asia ikke nødvendigvis ville lide samme skjebne som regimene i Øst-Europa og Sovjetunionen. I Kina fikk demokratibevegelsen et tilbakeslag etter at myndighetene slo ned på protestene på Den himmelske freds plass i 1989 (Tiananmen), og familiedynastiet i Nord-Korea overlevde både Kim Il-sungs død (1994) og Kim Jong-ils død (2011).

Bilde: Nordkoreanske soldater marsjerer i Pyongyang foran portrett av tidligere presiden Kim Jong-il. (Astrelok / Shutterstock.com)​

Den økonomiske veksten fortsatte både i Nordøst- og Sørøst-Asia selv om den økonomiske utviklingen for enkelte land ble satt mange år tilbake under finanskrisen i 1997. For Indonesia var krisen både årsak til at president Suharto måtte gå av og at Øst-Timor fikk sin uavhengighet.


Bilde: Vietnamesiske soldater marsjerer på de omstridte Spratly-øyene i Sørkinahavet. (Public domain)

Kinas konflikter med nabostatene tilspisset seg i konfliktene med Japan over øygruppen Senkaku/Diàoyu, samt med sørøstasiatiske stater over områder og øygrupper i Sørkinahavet. Kommer fremtidens Asia til å preges av rivalisering eller samarbeid?

Forrige: "Historie X – Økonomisk vekst i Øst-Asia"

<<Tilbake til oversiktside "Historie"
<<Tilbake til forsiden

Om forfatteren:

Audun Reiby er informasjonsrådgiver ved Den norske Atlanterhavskomité. Han har USA og Kina som fagområder og har tidligere forsket på bl.a. amerikansk Kina-politikk, samt kinesiske sosiale medier. Han er redaktør for undervisningspakken «Øst-Asia-pakken».